Når jeg var liten sa bestemor, av og til: «Nei, har du fått nisseknuter i håret nå?» Jeg grøsset, for jeg var svært hårsår og nå skulle knutene greies ut. Jeg kunne ikke begripe hvorfor nissene skulle rote til håret mitt, jeg som var så snill med dem? Jeg kastet stadig noe til dem, halve appelsiner, druer, sjokolade osv. Jeg bestemte med for å slutte med det. Nå skulle ikke nissene få noe mer, nå skulle jeg gi gavene mine til alvene. Dømrade nisser …

Så har vi talemåten: «Knute på tråden!» Det betyr jo uenighet.

Engelsktalende snakker om «to tie the knot» og det er billedlig talt å gifte seg. Særlig amerikanere elsker «å knyte knuten», mange gjør dette svært mange ganger i løpet av livet …

‍

Russerne tenker også i knute‑banen.

«Nei, nå er det på tide å knytte igjen dette!», sier russerne og da vil de bli ferdige med noe. Ukrainere på sin side sier «hvorfor knytter denne saken seg?» Da er de oppgitte, for alt går imot dem.

I forrige uke hørte jeg: «Jeg skal knytte blåknute på tunga mi!» Det var noe som skulle holdes kjempe‑hemmelig … Ikke et ord skulle lekke fra den tunga, forsto jeg :-)

‍

Mokosh og de heilige trådene

I «Slavia» var det tre som spant skjebnen til folk. Disse tre minner veldig om våre norner og disse tre heter: Makosh, Dolya og Nedolya. Det var Makosh som tok seg av spinningen og tvinningen av livstrådene.

Derfor var et hvert arbeid med tråder hellig! Enten du broderte, strikket, eller bøtte garn – ja, du vet, alt som inkluderte tråd var hellig arbeid.

Jeg har jo selvsagt snappet opp dette og hver gang jeg griper «tråder» for å strikke eller brodere: «Til Mokosh ære» mumler jeg fram … «fikse ideer, her skal du koserom finne».

Når Mokosh ville endre et menneskeliv, så laget hun en knute. Når man kom til hendelser som forandret livet, så støtte man på en Mokosh‑knute.

Så fikk man håpe at Dolya, ikke Nedolya hadde hjulpet til å knytte akkurat den knuten.

I livsveven vår kommer det inn «andre farger» i form av andre mennesker. Noen fletter seg inn, noen skaper blåknuter og vanskeligheter for oss. Sånn går nu dagan!

‍

Nauzy – den magiske knuteprosessen

Nauzy – kaller slaverne kunsten å knyte magiske knuter.

En nauzniki har spesialisert seg på å knytte magiske knuter. Knutene blir knyttet på steiner, på poser, på amuletter – i armbånd, ja, jeg hadde nær sagt – overalt hvor det kan knyttes en knute.

Er man irritert på noen knytter man og snakker litt med Nedolya. Vil man velsigne noen, slår man av en prat med Dolya mens man knytter.

Da de kristne munkene kom til slaviske områder ble de forferdet over disse knute‑tradisjonene.

«Folk her er usiviliserte, de måler opp barn med tråd og knyter knuter mens de spytter på bakken og påkaller demoner!» skrev munkene.

«Folk her er gale, de knytter knuter for bjørner og for sauser mens de mumler demoniske bønner!» Munkene var rystet.

Kanskje en og annen slaver skrev på denne tiden: «Munkene er ikke normale, de står og skuer opp i luften mens de mumler noe til luftens ånder» … man vet aldri :-)

‍

Nauz – knuten rundt halsen

Nauz består av en snor knyttet i en knute og båret rundt halsen.

Ofte er denne knuten knyttet rundt en gjenstand som blir ansett som «magisk»:

en urt, en rot, et stykke kull, litt salt i en pose, kanskje svovel, eller tørket flaggermusvinge for den del. Ja, slangehode blir også brukt, et stykke slangeskinn osv.

Min grandtante, Augusta, fant et hoggormskinn og da ble det vill feiring. Dette skinnet delte hun opp og hadde i «lykke‑poser» sammen med urter.

Det var svært vanlig, for enkelhets skyld, at disse gjenstandene ble puttet i en pose og i denne utgaven båret på kroppen. Noen ganger blir et stykke bjørkenever eller pergament med en skriftlig bønn, besvergelse eller hellige symboler innskrevet på og rullet til en skriftrull eller sydd inn i en pose og båret i en snor rundt halsen eller festet til kroppsbeltet, dvs. et belte båret mot den nakne kroppen for å beskytte mot ondskap.

Dette vet jeg ble praktisert av skogfinnene, av slavere og helt sikkert, i andre deler av verden.

Ryllik var veldig populær å bære i en pung hos skogfinnene. Slaverne brukte også å bære med seg slike magiske punger. Hos slaverne ble det slik at at alle punger som inneholdt magiske gjenstander (i likhet med amerikanske urfolks «medisinposer») fikk navnet «ladanka», dvs. en pung som inneholder røkelse (fra «ladan» – røkelse), selv når det ikke var faktisk røkelse inni pungen.

Disse «ladankiene» spilte en stor rolle i bondelivet – de ble plassert rundt halsen til reisende for å beskytte dem mot uhell og hekseri.

‍

Knutene som magi og besvergelse

I følge A.N. Afanasiev, som viet en betydelig del av arbeidet sitt til å undersøke temaet rundt magiske knuter og folk (for det meste kvinner) som praktiserte dette med å knyte knuter for magi.

En russisk bonde, på 1600‑tallet, ble brakt inn i bestyrerens lugar og straffet ved å bli slått med stokker for å ha med seg «en liten rot og litt urt bundet i poser nær (kropps)korset».

Noen ganger ble en liten leirflaske brukt til å oppbevare magiske gjenstander, spesielt væsker og pulver, i stedet for en pose. Denne flasken kunne bæres akkurat som en pose – rundt halsen eller knyttet til beltet.

Det som skapte magien til denne flasken eller posen, eller en hvilken som helst uavhengig magisk gjenstand til en nauz, var knuten som ble brukt til å feste gjenstanden med og hvilken plassering den fikk på kroppen.

Ikke alle nauz ble imidlertid båret på kroppen.

Opptegnelser fra middelalderens nord‑ og Vest‑Europa forteller oss om de magiske tauene som gamle kvinner solgte til sjømenn som dro ut på en reise.

Disse tauene inneholdt tre knuter: å løse en av dem ble sagt å tilkalle en lett bris, å løse to ville slippe ut en sterk vind, og å løse opp tre ville slippe løs en storm.

Her ser vi altså et eksempel på en magisk amulett, som er en gjenstand som kan ha hvilken som helst form og er ment å akkumulere og lagre energi der dette trengs.

Fordi Nauzy oftest blir brukt som amuletter, må de «utløses» for magisk bruk.

Å klemme knuten, stramme den eller løse den opp, avhengig av situasjonen, sammen med å uttale magiske «triggerord» – en kort «nøkkel»‑frase – brukes til å aktivere amuletten. Dette vil frigjøre all energien som var lagret i den.

Å løse opp knuten betyr vanligvis å frigjøre all energien fra amuletten eller opphever en forbannelse – nøkkelen her er at en løsnet knute ikke kan knytes igjen før amuletten «er brukt opp».

Med mindre amulettene lades opp regelmessig, går kraften ut av amulettene etter tre, ni, tjueen eller førti dager, avhengig av kraften som tilkalles når knuten knytes.

Noen knuter, spesielt de som er knyttet for å beskytte huset i løpet av visse helligdager, lades stadig opp igjen, og om ønskelig, hvert år.

‍

Mørk magi, knuter og skjebneforandring

I tillegg til å bli brukt som amuletter, brukes nauz til å endre folks skjebne. Noen ganger til det verre, noe som gjør dem til vanlige verktøy i mørk magi.

I mørk magi knytes knuter som er ment å tiltrekke seg Nedolyas (ulykke) oppmerksomhet mot målet, og brukes noen ganger som podklad (heksobjekt) som etterlates på vedkommendes eiendom eller festes til klærne hans eller hennes.

Fysisk kontakt med slike nauz (enten de kjenner eller ikke kjenner vedkommende) sies å forsterke effekten.

Konsekvensene av å bli kastet trolldom på med nauz‑magi kan oppheves ved å finne og rituelt ødelegge den forheksede knuten og deretter knyte andre nauz for å tiltrekke Dolya (lykke) tilbake til personens liv.

‍

Knuter ved fødsel

Slaverne og finnene knyttet knuter, altså Nauzy, ved dåp, navngivning eller en annen feiring av en baby som ble født.

Denne tradisjonen ser ut til å være vanlig i mange europeiske kulturer, som mange historier forteller oss.

Ved fødsel løste jordmoren opp alle knutene på den fødende kvinnens klær, åpnet alle dører, vinduer, kommoder og trakk ut alle skuffer hvis de var til stede i rommet.

Å løse opp knuter var ment å lette babyens sjels overgang fra den andre verden til vår fysiske verden. Ved feiringen av babyens fødsel ble babyen gitt knyttede knuter som ville sikre hans eller hennes plass i denne verden og lukke portalen mellom de to verdenene.

Som vi ser fra nedtegnede kilder, ble en jordmor eller en «kyndig» kvinne, – ofte «en heks» – invitert til denne feiringen, hvor de knyttet knuter mens de resiterte gode ønsker for det nyfødte barnet. Under disse festlighetene representerte jordmoren eller «heksa» gudinnen Makosh som knytter knuter for barnet idet han eller hun ble født.

Noen ganger ble disse magiske knutene, fylt med et visst ønske, gitt som gaver fra hver gjest som var til stede ved seremonien.

Denne skikken minner oss om «Tornerose», hvor forskjellige feer ble invitert for å feire fødselen av en ny prinsesse, og de ga henne hver sin gave mens de uttrykte sine ønsker om at jenta skulle være vakker, smart og heldig, osv.

Den eneste feen som kongelige foreldre ikke inviterte var Døden eller Skjebnen som klipper livets tråd, men hun dukket opp på egenhånd med et ønske om at jenta skulle dø når hun fyller seksten.

Heldigvis for barnet klarte andre feer å lette på denne dystre spådommen ved å endre den til å sove i hundre år i stedet for å dø.

‍

Knuter ved bryllup og begravelse

Bortsett fra å bli denne knute‑skikken ved fødselen, ble knuter mye brukt i bryllupsseremonier. Noe som tar seg opp i våre dager.

I nordlige regioner i Russland bar brudepar på slutten av 1800‑tallet et stykke gammelt fiskegarn rundt livet for å beskytte seg mot trolldom.

I folketroen inneholdt ingen hus‑redskaper så mange knuter som et fiskegarn, noe som forklarte denne skikken i Nord‑russiske bryllup.

I andre regioner av landet ble et tett knyttet, tynt, belte båret under klær og brukt i stedet for fiskegarn.

En annen skikk som ble mye praktisert ved slaviske folkebryllup og involverte knuter, var å knyte brudeparets hender med et spesielt klede, som symboliserte at deres skjebner fra nå av er knyttet til ett.

Dette blir, til en viss grad, praktisert enda.

Under begravelsesskikker ble alle knuter på den avdødes klær løst opp, igjen for å lette sjelens overgang til den andre verden. Deltakerne i en begravelse brukte derimot knyttede belter, slik at de ikke skulle være de neste som fulgte den avdøde inn i den andre verden.

‍

Jeg kjenner nå at nissene har vært på besøk i natt og knyttet nye knuter i heksehåret mitt … rampenisser.

Jeg får gå og slite dem ut og få hestehalen på plass.

Knutehistoriene har jeg samlet fra fortellinger og minnebøker.

Det å knytte knuter er faktisk en del av min praksis. Er det praksisen din også?

Vi i vest, vi har jo «heksestigen», men den tar jeg opp i en annen sammenheng.

Ha en fin dag!

‍