Det finnes verdensbilder som forklarer verden med grenser, kategorier og skarpe skiller. Og så finnes det verdensbilder som åpner verden, gjør den dypere, mer levende og mer gjennomstrømmet av nærvær. Den samiske kosmologien hører til den siste typen. Her er ikke tilværelsen delt inn i lukkede rom, men i lag av liv, kraft og bevissthet som står i sammenheng med hverandre. Himmel, jord og underverden er ikke bare steder, men nivåer i et levende kosmos der guder, mennesker, dyr, forfedre og ånder virker side om side.

I noaidevuohta, den samiske religiøse forståelsen som er knyttet til noaidiens praksis, oppfattes verden som tredelt. Over menneskene finnes den øvre verden, under dem den nedre, og mellom disse ligger den verden menneskene lever i til daglig. Denne midtre verdenen kalles her máilbmi, og er den sanselige, levde verden der liv, arbeid, fødsel, død, årstider og relasjoner til landskapet finner sted. Men selv i denne verdenen bor det guder, gudinner og naturvesen. De tre verdenene er knyttet sammen av en sentral akse, en slags verdenssøyle eller et verdenstre, som gjør ferdsel mellom nivåene mulig for sjeler, ånder og den særskilt trente ritualspesialisten kalt noaidi.

Når man nærmer seg dette kosmoset, går man ikke bare inn i en fortelling om gamle guddommer. Man går inn i en forståelse av verden der alt som lever, hører sammen. Solen er ikke bare en stjerne. Et fjell er ikke bare stein. En innsjø kan skjule et helt rike. Et menneske er ikke bare kropp. Og døden er ikke slutten på relasjon, men en forvandling i et kosmisk landskap som allerede er fullt av nærvær.

Dette er en verdensforståelse som rommer både poesi og presisjon. Den gir mening til det som ellers kunne ha virket tilfeldig: hvorfor fødsel og død omgis av ritualer, hvorfor bestemte steder i landskapet får kraft, hvorfor sang kan kalle frem nærvær, og hvorfor den som kan reise mellom verdener, får en så avgjørende rolle i fellesskapet. Som Kyrre Gram Franck understreker i forelesningen «Noaidevuohta: Sámi Shamanism», er dette ikke bare mytologi forstått som fortidige fortellinger, men en operativ struktur for hvordan liv, helbredelse og virkelighet erfares og tolkes.

En verden bygd i lag

Det tredelte kosmoset i samisk tradisjon har ofte blitt beskrevet som en vertikal ordning: den øvre verden over, máilbmi i midten, og den nedre verden under. Men selv om denne modellen er nyttig, kan den også bli for stiv dersom man glemmer at disse nivåene ikke er isolert fra hverandre. De gjennomlyser hverandre. Tegn fra den øvre verden kan vise seg i menneskelivet. Kraft fra underverdenen kan stige opp i landskapet. De døde kan være nær de levende. Og noaidi kan, gjennom transe, tromme, joik og hjelpeånder, ferdes på tvers av grensene som vanlige mennesker opplever som faste.

Slik blir det samiske kosmoset ikke bare en kartskisse over «hvor ting finnes», men en relasjonell orden. Hver sfære er befolket av egne vesener, egne makter og egne former for kunnskap. Å vite hvem som hører hjemme hvor, er å forstå hvordan balansen i verden fungerer. Den samiske kosmologien er derfor ikke abstrakt. Den er praktisk. Den forteller noe om hvordan man skal leve, hvordan man skal møte landskapet, hvordan man skal forstå sykdom, og hvordan man skal forholde seg til kreftene som virker utover det rent synlige.

I denne verdenen er landskapet aldri stumt. Fjell, vann, steiner og bestemte steder er ikke bare bakgrunn for menneskelivet. De er aktører, knutepunkter for nærvær og steder der det hellige kan tre frem. Dette er også grunnen til at den samiske kosmologien må leses med oppmerksomhet for bevegelse. Alt handler om overganger: mellom lys og mørke, vinter og vår, liv og død, menneske og ånd, kropp og fri sjel. Det er i disse overgangene at kosmoset blir levende.

‍

Den øvre verden, himmelen som levende sfære

Den øvre verdenen er ikke bare himmelen slik den ser ut over hodet på mennesket. Den er den guddommelige sfæren, et nivå av skapende og ordnende krefter som holder oppe kosmos og gir retning til det levende. Her møter vi Radien áhttje, den store faren, som i kildene beskrives som den øverste guden i det samiske panteonet, sammen med Radien akka, den store moren, og barna deres, Radien nieida og Radien bartnit. Sammen utgjør de en skapende familiegruppe, en kosmisk kjerne der verdens opphav og orden har sin forankring.

I Francks fremstilling beskrives Radien-familien som de som lot Jupmele tre frem, og gjennom denne skapende handlingen ble selve jorden formet og deretter gitt til solen. Dette peker på noe grunnleggende i samisk kosmologi: skapelsen er ikke en mekanisk hendelse, men en gave, en overføring av kraft og ansvar fra ett nivå i kosmos til et annet. Verden blir ikke bare laget; den blir overlevert inn i relasjon. Og nettopp derfor er også solen, Beaivi, mer enn en himmellysende skikkelse. Hun er mottaker av skapergaven og en livgivende guddom som står i særstilling i samisk tradisjon.

Beaivi er en av de mest elskede skikkelsene i dette universet. Hun kommer tilbake etter den lange mørketiden og bringer med seg vår, varme, fruktbarhet og ny livskraft. Når solen vender tilbake, skjer det ikke bare en naturlig endring i lysforhold, men en kosmisk gjenoppretting. Mørket slipper taket, det frosne begynner å våkne, og menneskelivet vender seg på nytt mot vekst og bevegelse. Kildene forteller at Beaivi ble møtt med offer av smør som ble smurt på dørstolper, et enkelt, men dypt meningsbærende ritual der hjemmet knyttes til den kosmiske rytmen.

Ved siden av Beaivi finner vi Mano, også kalt Manna eller Aske, månegudinnen som knyttes til fullmånen og vintersolverv. Der solen ofte fremstår som livgivende og vernende, bærer månen i større grad preg av ambivalens. Hun kan være mektig, skiftende og til tider fryktet. Det er karakteristisk for den samiske kosmologien at den ikke glatter ut slike motsetninger. Kreftene i kosmos trenger ikke være entydig gode eller onde. De er virkelige, sterke og må møtes med innsikt og respekt.

Også Horagalles hører til i den øvre verden. Som tordengud er han knyttet til vær, lyd, styrke og himmelsk makt, og han opptrer ofte som motiv på bevarte samiske trommer. At han er malt inn på tromma, er ikke tilfeldig. Tromma er ikke bare et instrument, men et kart over kosmos, og de figurene som finnes der, viser hvilke makter noaidi må kunne orientere seg mot. Francis Joy peker nettopp på at tromma, goavddis, fungerte som et bærbart kosmologisk kart der kunnskapen om himmelske og underjordiske vesener ble bevart, også etter at kristningen prøvde å viske den ut.

Stjernehimmelen er heller ikke tom. Mellom stjernebildene finner vi Orion, som i samisk tradisjon er kjent som Gállabártnit, «jaktens sønner». Slik blir også stjernene innskrevet i et verdensbilde der himmelen er befolket og meningsbærende. Nattehimmelen blir ikke en nøytral bakgrunn, men et fortellende rom. Den som kjenner stjernene, leser ikke bare naturen, men kosmos.

Blant de viktigste vesenene i den øvre verden finner vi også noaidiens fuglehjelper, Noaideluoddi eller Noaidiloddi. Fuglen er i samisk tenkning et liminalt vesen, en skapning som kan ferdes mellom luft og jord, og som derfor egner seg som veileder mellom nivåer. Fugleånden hjelper noaidi å stige, finne retning og holde kursen når reisen går ut av den vanlige sanseverdenen. Den er et bilde på overgangsevne, men også en personlig alliert, lojal mot den som har fått dens støtte.

‍

Den levde verden

I midten av kosmos ligger vår verden, den verden mennesket kjenner under føttene sine og gjennom kroppen sin. Her går reinsflokkene, her skifter årstidene, her føder kvinner barn, her holder familier til, og her utspiller det daglige livet seg. Men selv om máilbmi er den menneskelige verden, er den på ingen måte bare menneskelig. Den er tett befolket av nærvær som ikke alltid er synlige, men som virker inn i livet, i landskapet og i relasjonene mellom skapningene.

En av de viktigste skikkelsene i denne sfæren er Máttaráhkká, den store jordmoren og moderskikkelsen som er nært knyttet til jordisk liv og til skapelsen av mennesker. Mulk og Bayliss-Smith viser at Máttaráhkká og døtrene hennes gjennomtrenger flere nivåer i kosmos, men at de har sin mest intime tilknytning til rytmene i det jordiske livet. Det er i denne verdenen at fødselen skjer, at hus holdes oppe, at barn vernes, og at hjemmets grenser overvåkes. Derfor blir også hennes døtre tillagt helt konkrete oppgaver, som viser hvor lite skarpt skillet er mellom det åndelige og det hverdagslige.

Sáráhkká verner fødsel og ildsted. Uksáhkká vokter døra og terskelen. Juoksáhkká former barnet i mors liv og påvirker det ufødte. Hver av disse skikkelsene hører til i den delen av livet som moderne mennesker ofte ville kalt privat eller biologisk. Men i den samiske forståelsen er fødsel aldri bare biologisk, og hjemmets åpninger er aldri bare arkitektur. De er steder der kosmiske krefter virker inn i livet. Dette gir máilbmi en særegen karakter. Hun er både konkret og gjennomstrømmet av åndelig betydning.

Vår verden er også befolket av haldi, vergeånder knyttet til steder, hus, dyr og mennesker. De tar vare på det de hører til, og minner om at eierskap i denne tradisjonen ikke bare handler om menneskelig kontroll, men om forvaltning i relasjon til andre former for liv. Ved siden av haldi finnes gufihtar, skogsvesener som kan være hjelpsomme eller villede dem som møter dem. De representerer den doble virkeligheten i naturen: at det som verner, også kan prøve; at det som lokker, også kan føre bort fra stien.

Særlig viktige er sieidi-åndene, knyttet til offersteder i stein, trær eller markante landskapsformer. Hos Mulk og Bayliss-Smith beskrives disse stedene som uttrykk for et relasjonelt system der gaver, respekt og gjensidig forpliktelse binder sammen mennesker og sted. En sieidi er ikke bare et symbol. Den er et nærvær, et punkt der verden fortettes og åpner seg mot noe mer. Derfor blir også offerhandlingen viktig. Den er ikke bare et uttrykk for tro, men et svar i en relasjon der mennesket anerkjenner at det står i gjeld til kreftene som holder livet oppe.

Forfedrene hører også delvis til her. De døde er ikke helt borte fra de levende, men kan fortsatt være virksomme, synlige for noen, merkbare i handling og nærvær. Thomas A. DuBois viser at åndene etter de døde i tidlig 1900-talls samisk folklore fremdeles ble oppfattet som reelle og tidvis synlige. Det forteller noe viktig om denne verdenen: máilbmi er ikke bare de levendes rom, men et kontaktfelt. Her møtes liv og død, nærvær og fravær, sansing og visjon.

I denne sfæren hører også noaidiens nærmeste personlige hjelpere hjemme. Sueie, også kalt Noaidegássi, er åndelige ledsagere som kan vise seg som dyr, mennesker eller blandingsformer. De verner, underviser og leder noaidi gjennom praksisen. Gáccit er mer spesifikke dyreånder som følger med på reisene og hjelper til i møte med fiendtlige krefter. Disse åndene er ikke tilfeldig valgt. De kan være arvet fra eldre noaidi, overført mellom generasjoner og mettet av oppsamlet kraft og kunnskap.

Hver hjelpeånd blir kalt frem gjennom en egen joik. Det gjør joiken til noe mer enn sang. Den er adresse, påkallelse og aktivering samtidig. Når joiken lyder, blir relasjonen levende. Ånden blir ikke bare husket, men tilkalt. Det er her den narrative kraften i samisk tradisjon blir så tydelig: ord, rytme og lyd er ikke pynt rundt det hellige, men selve måten kontakt skapes på.

‍

Den nedre verden, de døde og de lysende dypene

Den nedre verden i samisk kosmologi er ikke én udifferensiert underverden. Den består av minst to ulike riker, og forskjellen mellom dem er avgjørende for å forstå hvordan døden, kraften og de underjordiske dypene tenkes. Det første er Jábmiidáibmu, også kalt Jabmeaimo, de vanlige dødes rike. Det andre er Sáivo, en strålende parallellverden av helt annen karakter.

Jábmiidáibmu er stedet dit de vanlige døde går. Her råder Jabmiakka, «De dødes mor», som tar imot de avdøde. O. Pettersson peker på at Jabmeaimo er det genuint samiske dødsriket i sin eldste form, en verden som speiler de levendes verden nedenfra. Det er et viktig poeng, fordi det viser at dødsriket ikke først og fremst ble forstått som et moralsk straffested, men som en videreføring av eksistensen i en annen del av kosmos.

Senere kilder nevner også Rotaimo, et mer differensiert område knyttet til figuren Ruto eller Rota, der de som ikke hadde æret gudene, kunne havne. Men Pettersson advarer mot å lese dette som opprinnelig samisk tro uten videre, fordi mye av denne differensieringen ser ut til å være preget av kristen misjonsvirksomhet. Det som en gang var en vernende guddom, kunne i møte med misjonærblikket bli demonisert. Dermed minner kildene oss om noe avgjørende: kunnskapen om samisk kosmologi har ofte kommet til oss gjennom filtre som ikke alltid ville den vel.

Sáivo er derimot noe helt annet enn Jábmiidáibmu. Der dødsriket er de ordinære avdødes sfære, er Sáivo et rike av kraft, overflod og lys. Det knyttes til hellige fjell og innsjøer og forstås som en parallell verden innenfor eller under det synlige landskapet. Her bor ikke de vanlige døde, men saivo-folket, kraftfulle åndelige vesener og forfedreskikkelser av en annen orden.

Joy og Franck fremhever at det er disse Sáivo-åndene som utgjør de sterkeste hjelpeåndene for noaidi. De underviser, velger ut og styrker den som skal arbeide mellom verdener. Helbredelse, åndeforhandling og reell åndelig kraft blir i stor grad mulig nettopp fordi noaidi står i relasjon til disse vesenene. Sáivo er derfor ikke bare et mytisk rom, men et sentrum for kraftoverføring.

Francis Joys forskning på fiskemagi og trommesymbolikk viser at fugler, nettopp fordi de kan bevege seg mellom luft og vann, fikk en særlig rolle som symbolske fartøy i ferd mot Sáivo. Fuglen kan stupe ned i vannet som om den går inn gjennom overflaten til en annen verden. Dette bildet er sterkt: innsjøen blir ikke lenger bare vann i landskapet, men en åpning. Fjellveggen er ikke bare berg, men en vegg som skjuler et lysende indre.

Også i Sáivo finnes dyr, men ikke bare som naturlige skapninger. Det finnes sáivo-dyr, åndelige motstykker til de jordiske dyrene, og et helt samfunn av kraftfulle vesener som lever under eller innenfor det synlige. Slik blir den nedre verdenen ikke mørk og tom, men rik, krevende og full av glans. Den bærer både dødens stille speiling og den underjordiske kraftens blendende intensitet.

To av noaidiens viktigste spesialhjelpere hører hjemme i denne sfæren. Den ene er Noaidevuolli, også kalt Noaideluossa eller Noaideguolli, fiske- eller slangeånden som kan åpne veien gjennom de tette, usynlige dypene i både Jábmiidáibmu og Sáivo. Som fisken ferdes der mennesker ikke kan puste eller se, slik navigerer denne hjelperen gjennom lag av virkelighet som ellers ville være stengt. Den andre er Noaidiesarvvis, eller Saivosarvvis, den åndelige reinsbukken knyttet særlig til Sáivo. Dette er en hjelper av stor styrke, et tegn på mektig sjamanisk kapasitet og et redskap for bevegelse gjennom den lysende underverdenen.

‍

Noaidi, den som krysser grensene

Midt i dette mangfoldige kosmoset står noaidi som en grensevandrer, en mellommann og en kunnskapsbærer. Ingen annen rolle i den samiske tradisjonen viser så tydelig hvor gjennomtrengelige grensene mellom verdenene er. Det er noaidi som kan reise bevisst dit andre bare kommer i drømmer, sykdom eller død. Han eller hun er ikke bare en religiøs funksjonær, men en navigatør i virkelighetens dypstruktur.

I den samiske forståelsen av mennesket fantes flere sjelskomponenter. En livssjel var knyttet til kroppen, en åndedragssjel til pusten, og fremfor alt fantes en fri sjel som kunne forlate kroppen under søvn, ekstase, transe eller sykdom. Det er denne frie sjelen noaidi lærer å slippe løs og lede. Der andre kunne miste sin sjel og bli syke, kunne noaidi gå ut med vilje, orientere seg og vende tilbake med kunnskap eller hjelp.

Louise Bäckman understreker i analysen av noaidiens ekstase at denne ut-ferden ikke er et tilfeldig tillegg til rollen, men selve kjernen i den. Gjennom endret bevissthetstilstand blir skjult kunnskap tilgjengelig, og forhandling med ånder blir mulig. Ekstasen er dermed ikke flukt fra verden, men en skjerping av kontakten med dens usynlige nivåer. Den som ser en noaidi i arbeid, ser ikke bare et ritual, men et menneske som går inn i et annet erfaringsrom.

Noaidi reiser aldri alene. Hjelpeåndene følger den frie sjelen og tilfører egenskaper mennesket alene ikke rår over. Fuglen gir oppstigning og orientering. Fisken eller slangen finner frem i underverdenens skjulte passasjer. Reinsdyret gir utholdenhet og styrke i Sáivo. Bjørnen kan bringe vern og makt på flere plan. Hver ånd er både symbol og reell alliert, en partner i ferd gjennom lagene av verden som ellers er stengt.

Ved starten av reisen blir disse åndene kalt frem med sine egne joiker. Sangene åpner det som er lukket, og etablerer kontakten som gjør reisen mulig. At disse joikene ofte ble overført fra lærer til elev, fra eldre til yngre, viser at noaidiens praksis ble båret av kontinuitet og tradisjon, ikke bare av individuelle opplevelser. Å lære en joik var dermed å tre inn i et slektskap av åndelige relasjoner.

‍

Trommen som kart over kosmos

I sentrum for noaidiens arbeid står goavddis, trommen. Den er langt mer enn et musikkinstrument. På trommeskinnet finner vi en visualisering av kosmos, med symboler og figurer som viser hvordan de tre verdenene er organisert og hvem som virker i dem. Joy argumenterer for at trommen må forstås som et bærbart kosmologisk kart, og denne innsikten åpner en dypere lesning av hele noaidevuohta.

Midt på tromma står ofte solen som sentrum. Over henne finner man gjerne guddommer og himmelske skikkelser knyttet til den øvre verden, som Radien-familien, Beaivi og Horagalles. I den midtre sonen ligger máilbmi, med reinen, menneskelivet, sieidi-steder og landskapets relasjoner. Under dette kommer markører for de dødes rike og passasjene mot Sáivo, noen ganger med fugler som signaliserer overgangen ned i den andre verden.

Det gjør tromma til noe forbløffende presist. Den er både bilde, redskap og portal. Når noaidi trommer seg inn i transe, følger ikke den frie sjelen et tilfeldig mørke, men et mønster som allerede er innskrevet i trommeskinnet. Reisen skjer i det levde, men blir orientert av symbol. Dermed møtes kunst, kunnskap og ritual i ett og samme instrument.

Dette er også grunnen til at tromma ble så truende for koloniale og kristne makter. Den bevarte et verdensbilde som ikke lot seg redusere til den nye religionens språk. Så lenge tromma fantes, fantes det også et kart over en annen virkelighet, et minne om relasjonene mellom guddommer, ånder, landskap og mennesker som ikke lot seg avskaffe uten videre.

‍

Reisen mellom verdener

Når noaidi legger ut på reise, er målet avgjørende for hvilke hjelpere som må kalles frem og hva slags kunnskap som søkes. En ferd oppover i den øvre verden kan handle om å søke råd fra Radien-familien eller gå i forbønn for fellesskapet under Beaivis våkne lys. En ferd gjennom vår verden kan handle om å forstå uro i landskapet, forstyrrede relasjoner til dyr, spørsmål om fellesskapets velferd eller kontakt med haldi, sieidi og andre nærvær.

De mest krevende reisene går nedover. Da må noaidi ofte ferdes med fiskehjelperen og den åndelige reinen som ledsagere. En slik ferd kan ha som mål å forhandle med Jabmiakka om en sjel som har gått seg vill, eller å hente helbredende kraft fra de lysende vesene i Sáivo. Reisen er ikke bare utforskning, men handling. Den skal føre til endring i den levde verden.

Francis Joys undersøkelse av noaidi-graven i Kuusamo peker på at gravmaterialet speiler nettopp disse oppgavene. Den fysiske kroppen ble lagt i jorden, men den frie sjelen hadde i livet lært seg å reise langt utover kroppens grenser. Her blir hele noaidirollen samlet i ett sterkt bilde: et menneske som på én og samme tid hører til jorden og overskrider den.

DuBois viser dessuten at de åndene noaidi møtte på slike reiser, ikke ble oppfattet som rene teologiske abstraksjoner, men som forventede og virkelige nærvær i hverdagen. Noen mennesker, omtalt som noaideslágáš, kunne se, høre eller påvirke disse kreftene også utenfor formelle ritualer. Det forteller at grensen mellom det ordinære og det ekstraordinære aldri var absolutt. Kosmoset var alltid nær, alltid mulig å ane gjennom sprekker i det synlige.

‍

Et kosmos av relasjoner

Det mest slående ved den samiske treverdensmodellen er kanskje ikke selve inndelingen, men relasjonene som binder den sammen. Dette er ikke en kosmologi der de levende er atskilt fra de døde, eller der naturen står tom rundt mennesket. Tvert imot er alle nivåer befolket, og alle handlinger inngår i større mønstre av gjensidig påvirkning. Mennesket lever ikke i et nøytralt univers, men i et samtalende kosmos.

Solen kan gi livet tilbake etter mørketiden. Månen kan varsle eller påvirke. Terskelen i en gamme kan være voktet av en gudinne. En stein kan ta imot offer. En innsjø kan åpne seg mot Sáivo. En joik kan kalle frem en ånd. En tromme kan vise vei. En fri sjel kan forlate kroppen og vende tilbake med helbredelse, innsikt eller varsel. Slik blir hvert element i verden del av en større fortelling om nærvær.

Dette er også et kosmos der ansvar spiller en stor rolle. Når mennesket står i relasjon til landskap, dyr, ånder og forfedre, kan det ikke handle som om verden bare er et lager av ressurser. Den må møtes med respekt, gaver, lydhørhet og varsomhet. Denne etiske siden ligger implisitt i hele strukturen: den som lever i máilbmi, lever alltid i møte med noe mer enn seg selv.

Det er nettopp derfor denne kosmologien fortsatt griper leseren i dag. Den minner om noe moderne mennesker ofte har glemt: at verden kanskje ikke er tømt for nærvær bare fordi vi har lært å beskrive den teknisk. I det samiske kosmoset er verden fortsatt tett av mening. Den er ikke passiv materie, men et flerstemt rom av liv, kraft og bevissthet.

‍

Når verden blir større

Å lese om den samiske kosmologien er derfor ikke bare å lære om et historisk religionssystem. Det er å bli invitert inn i en annen form for oppmerksomhet. En oppmerksomhet som ser fjellet som mer enn geologi, døden som mer enn opphør, sangen som mer enn estetikk og mennesket som mer enn kropp. Det er å møte en verden der máilbmi bare er ett lag av en langt større virkelighet.

Og kanskje er det nettopp dette som gjør treverdens fortellingen så sterk. Den taler ikke om en flat verden, men om en dyp. Den forteller at livet alltid står i sammenheng med noe over seg og noe under seg, noe som bærer det, prøver det, utfordrer det og åpner det. Mellom himmelens guddommer, jordens levde landskap og underverdenens døde og lysende makter går noaidi som en forhandler, en helbreder og en veiviser.

Slik blir den samiske kosmologien stående som en fortelling om et univers der grenser kan krysses, der relasjoner holder verden sammen, og der det synlige bare er den ytterste hinnen av en langt rikere virkelighet. Tre verdener, ett kosmos: ikke som en abstrakt modell, men som en levd erfaring av at verden er større, tettere og mer levende enn den først ser ut til å være.

Kilder

• Franck, Kyrre Gram. Noaidevuohta: Sámi Shamanism.

• Bäckman, Louise. The Noajdie and his ecstasy.

• DuBois, Thomas A. The Usually Invisible, Occasionally Visible, Spirits of the Dead in Early Twentieth-Century Sámi Folklore.

• Joy, Francis. The Sámi Noaidi Grave in Kuusamo.

• Joy, Francis. The disappearance of the sacred Swedish Sámi drum.

• Mulk, Inga-Maria og Tim Bayliss-Smith. Liminality, Rock Art and the Sami Sacred Landscape.

• Pettersson, O. Old Nordic and Christian elements in Saami ideas about the realm of the dead.

• Kraft, Siv Ellen. Kulturarvifisering av ritualer: sjamanisme i norsk Sápmi.

‍