Gjennom marg og bein til reinens rike

Artikkelen ble første gang utgitt i nyhetsbrevet for medlemmer.

Det er september 2017 og det er forstandersamling i fjellet, som ønsket oss velkommen i en eksplosjon av farger, belyst av strålende sol fra skyfri himmel.

Denne gangen inkluderer også forstandersamlingen de som er, eller har påbegynt vegen som seremoniledere.

Denne samlinga gikk i hovedsak ut på at vi skulle lære og lage healingredskaper av leggbein fra reinsdyr. Vi hadde campen i fjellet inne mellom sjøene Oløfjorden og Fleinsendin. Lavvo og telt var slått opp og kaffekjelen putra over bålet mens ravner, falk og fjellvåk seilte over som for å holde et øye med oss menneskesjeler.

Første kveld og natt gikk med til sosialt samvær med gode samtaler og mye latter. Samtidig var det også tiden for å justere seg inn på seremonifrekvens preget av fjellets og reinens nærvær. Å leve slik enkelt og tett på naturen gir en følelse av overflod midt oppi det enkle, og takknemligheten over alt Moder Jord gir oss vokste i takt med timene tilbrakt der. Ilden gav oss varme og mat, bekken som sildret like ved campen gav oss det vi trenge av vann, og på bakken kunne vi bare forsyne oss av godsaker i form av bær. Det å sitte foran bålet under stjernehimmel minner oss på hva vi en gang var en helt naturlig del av, naturen. En blir ydmyk og glad når en kan kjenne dette.

Morgenen tok oss til første seremoni, som var en forberedende seremoni med fokus på takknemlighet og at den reinen som for hver av oss skulle bli en hjelper ville vise seg tydelig for oss. Etter seremoni drar vi til stedet hvor reinen samles, fanges inn og sorteres.

Det var et mektig syn og se den store reinflokken komme nedover fjellsiden mot samleplassen, drevet av helikopter og stedvis folk. Sortering og slakting hadde allerede pågått ettpar dager, og et par, Sara og Isak Eira, holder på å flå skinnet av leggbein. Dette skal brukes til å lage Bellinger. De viser oss hvordan vi skal flå og klargjøre leggbeina. En munter kommentar fra Isak om at vi må få med oss masse leggbein og koke kraft til suppe, for dette er verdens beste afrodisiakium, får oss alle til å le.

Inne i silekvea løper reinsdyra i sirkel, motsols, uten at det er noe stress. Dyrene lager ingen lyder, du hører kun de lave trampene fra klover på gressbakke. Menneskene som er der for å plukke dyr og ta dem til veing eller slakting, er lavmælte og rolige. Ingen roping eller brå bevegelser. Dyra behandles med varsomhet og respekt, og det sammen med å stå der, kjenne varmen og lukta fra dyra gir en følelse av andektighet.

Vi har alle møtt reinen som skal bli vår hjelper. Vi følger dyrene fra silinga, inn til slakt og videre nedover hele slaktelinja. Hodet kappes og tunge tas ut, buk sprettes og bein sages av. De blir flådd og innmat og innvoller blir fjernet. Og ute ved kanten der vi ventet, fikk vi overlevert leggbeina, med skinn og klover, de var ennå varme.

Synet ved slakteplassen der hvor hodene var samlet for kontroll, var et både groteskt og vakkert syn. De vakre reinhodene stirret på oss med tomme døde blikk. Vi takket og bukket for at de hadde gitt sitt liv for oss, slik at vi kunne få mat, redskap og skinn.

Når vi alle hadde fått våre leggbein, og i tillegg kjøpt med oss noen kilo reinhjerter, gikk turen tilbake til campen. Leggbeina som skulle bli til hellig healingredskap ble behandlet med respekt og varsomhet. Etter flåing sagde vi av leggbeina og la dem forsiktig i gryta som kokte over bål. En om gangen med sine leggbein. Beina er hule og etter en kort kok begynte margen og tyte ut av endehullene. Da fisket vi dem opp og blåste margen ut av leggbeinet. Deretter drysset vi litt magisk krydder over margen og spiste det samtidig som vi sendte våre tanker og takk til reinen som hadde gitt oss dette.  

Etter en stille stund i takknemlighet ble leggbeina rensket for rester av kjøtt og skinn ved hjelp av kniv. Når det var gjort ble de lagt til side til seinere seremoni. Gryta som nå var full av kraft fra de hellige reinbeina, ble fylt opp med grønnsaker og kokt opp. Reinhjertene ble rensket, skjært opp og brunet i godt smør før vi slapp dem i gryta også sammen med en god mengde kantarell og traktkantarell. Nå kunne den kommende middagen bare stå å godgjøre seg mens vi tok fatt på en ny reise.

Vi samlet oss i sirkel rundt bålet og la leggbein fra respektive rein foran med den tynneste enden mot oss. Trommen førte oss inn i reinens rike og vi overbrakte takknemlighet og respekt til dyret som hadde ofret seg for oss. Det ble personlige og sterke reiser for oss alle, gledestårer trillet, takknemlighetstårer trillet, sorgens tårer trillet, og kraften som forenet oss fikk bekken bak oss til og høres ut som en foss tårer, som gikk tilbake til Moder Jord som livsgivende takknemlighet. Det ble en seremoni som berørte oss og gav oss en hjelper og følgesvenn i åndeverden. Leggbeinene skal seinere brukes til healing og suge ut dårlig energi og sykdom.

I dyp respekt og takknemlighet gikk til verks med å spise middagen. Vi åt så vi trilla, og så åt vi litt til og nærmest velta over ende. Takk takk takk til den vakre rein for alle de store gaver den gav oss.

Avsluttnigsvis før vi setter kursen heim, tar vi alle små avstikkere rundt campen og ofrer restene av skinn, kjøttslintrer og annet til naturen, stedets ånder og vesner i takknemlighet for alt vi har mottatt denne helga.

Det er vanskelig å sette ord på alt som skjer i en slik setting, alle har sine personlige opplevelser, men det som kan sies med sikkerhet fra oss alle er at vi reiste hjem som et litt anderledes menneske enn da vi kom dit. Det var ærefullt å ta i mot den kunnskapen som ble gitt oss gjennom helga og vi skal gjøre vårt for å være tradisjonsbærere og holde kunnskapen i live. En stor takk til Knut som var vår veilder og kjentmann i fjellheimen.

Mer om
No items found.
Hovedmedlemsskap i Sjamanistisk Forbund er gratis

Mer fra "

"

Se alle
Fant ingen artikler...